Innvollsorm: Hvem er de, hva skal man gjøre?

May 3rd, 2010

På grunn av økende resistens blant innvollsparasitter (spesielt blant de små strongylidene, cyatostominae) er det viktig at man behandler strategisk mot innvollsparasitter, istedenfor å behandle alle hestene flere ganger i året etter faste planer. Desto mer ormekur som blir brukt, desto  mer resistens vil forekomme. Etterhvert vil man ha færre muligheter til å kontrollere og  behandle hester som har problemer med innvollsparasitter.

Individuelle faktorer avgjør hvor mottakelig hesten er for innvollsparasitter. Med økende alder utvikles vanligvis enn viss immunitet mot innvollsormene. Hester over 3 år når ofte en stabil status og da kan man vite hvilke hester i en flokk som  har høyt infeksjonsnivå og dermed representerer en høy smittekilde. Andre hester har et stabilt lavt infeksjonsnivå. Når man vet statusen til hestene kan man bestemme hvilke hester som bør behandles og hvor ofte. Dette gir også en økonomisk gevinst siden man unngår unødig kjøp og bruk av parasittmidler.

 Avføringsprøver:

For å kunne identifisere de hestene som er de største smittebærerne,  er avføringsprøver der man ser etter parasittegg nødvendig.  Alle hester bør sjekkes minst årlig, og i løpet av beitesesongen. Det er viktig at det går lang nok tid fra forrige behandling før man tar avføringsprøve, slik at man får et reelt bilde av smittemengden. Når man har kartlagt hvilke hester som utgjør den største  smittefaren,  kan man strategisk behandle de hestene som har behov for det.

Det er viktig å huske på at avføringsprøver brukes til å kartlegge smittepresset i en flokk.  En avføringsprøve fra en individuell hest vil ikke reflektere totale infeksjon i dette individet til enhver tid, dette gjelder spesielt om vinteren og høsten. Kun det voksne stadiet av parasitten skiller ut egg. Så selv om man ikke finner noen egg eller få egg på prøven kan dette skyldes at hesten er inifisert med andre livstadier av parasitten som ikke skiller ut egg.

Sykdomslære 

Innvollsparasittenes livssyklus foregår både inni hesten og ute i miljøet rundt. De kjønnsmodne og eggproduserende stadiene finnes i mage og tarmkanal. Eggene blir lagt i avføringen. Parasitteggene som utskilles i møkka, utvikles til larver, og det er larvene som smitter hesten. Utviklingen av eggene til smittsomme larver er temperatur avhengig, og utviklingen stopper vanligvis opp ved temperaturer under 5 grader.

 De infeksiøse larvene overlever frosten om vinteren og representerer derfor en smittekilde for neste sesong, og kan også gi smitte gjennom vinteren, selv om eggene som legges om vinteren ikke utvikler seg før temperaturen stiger igjen. Men smittepresset  er mye mindre om vinteren enn om sommeren.

Etter at larvene er har blitt med inn i gresset som hesten spiser,  kan de  vandre i ulike organer eller gå i dvale i tarmveggen avhengig av type parasitt.

Kliniske symptomer varierer fra ingen til lett avmagring, feber, underprestasjon, mild til kraftig diaré, kolikk, ødem(væskeansamling), hoste, bukhinnebetennelser, død.

De mest vanlige innvollsparasittene på hest i Norge:

 

 De store strongylidene(Strongylus vulgaris) Egg fra de voksne parasittene i tykktarmen skilles ut med avføringen og utvikler seg til smittsomme larver i miljøet. Denne utviklingen er temperaturavhengig . Etter at den smittsomme larven er spist av hesten, vandrer larven gjennom tarmveggen til blodkarene  som forsyner tarmen. Etter en periode vandrer den tilbake til tykktarmen og utvikler seg til en voksne parasitt. Vandringen i blodkarene kan føre til blodpropp og mangel på blodforsyning til tarmen , og symptomer på kolikk og i verste fall død. Denne parasitten er mindre utbredt nå enn tidligere på god effekten ved behandling med Ivomec (ivermektiner).

De små strongylidene(cyatostominae) har tatt over som den mest utbredte innvollsparasitt hos hest. Resistens mot en del parasittmidler er utbredt. Eggene som skilles ut i avføringen utvikler seg til larvestadier på bakken som blir spist av hesten . Larvestadiene tar seg inn i tarmveggen i tykktarmen, der de avhengig av årstid og andre faktorer kan gå i dvale (hypobiose) i tarmveggen. De vanlige parasittmidlene er ikke effektive mot dette hvilestadiet.  Immunfaktorer, stress,  temperatur  etc regulerer hvor lenge de forblir i tarmveggen,  men vanligvis vil larver spist om sensommer/høst bli værende i dvale gjennom vinteren. Store  mengder larver som har overvintret i tarmveggen  kan komme ut av tarmveggen på samme tid om våren og forårsake stor lekkasje gjennom tarmveggen. Dette vil vise seg som  væskeansamling i huden, lavt proteininnhold i blodet,  diaré (fra mild til kraftig og livstruende), vekttap, kolikk og død .

Spolorm (Parascaris equorum):

 Vanlig hos unge hester og føll. Lange tynne hvite, 40-50 cm lange. Larvestadiene migrerer gjennom en rekke organer, inkludert lunger, og ender opp som voksne i tynntarmen. Kliniske symptomer som vekttap, kolikk, hoste. Kraftige infeksjoner kan i verste fall blokkere tynntarmen og føre til at tarmen sprekker. Dette er spesielt et problem hvis mengden spolorm i tarmen har blitt stor og man gir ormekur slik at alle dør likt. Det er derfor viktig å behandle føllene og unghestene før mengden spolorm blir for stor.

Bendelorm ( Anoplocephala perfoliata): Voksne stadier lever i overgangen mellom tynntarm og blindtarm. Den er ikke uvanlig årsak til uspesifikk kolikk og kan forårsake invaginasjoner av tarmen. Man kan ta blodprøver for å kartlegge smittemengden.

Trådorm/Føllorm (Strongyloides westeri) sjelden et klinisk problem, men kan forårsake diare  hos unge føll.  Føllet smittes fra melka. Kan også bli smittet gjennom penetrasjon av huden.

Hestebrems (Gastrophilus intestinalis): Hestebremsen legger eggene sine på huden på frembena og bogen til hesten, og inntas i munnen ved slikking av huden. Utvikler seg til bremslarver i magesekken, og det ikke er uvanlig å se dem ved gastroskopi.

Piskeorm (Oxuris equi). Sjelden forårsaker kliniske problemer, kan forårsake kløe rundt endetarmen.



Skriv en kommentar