Mulig oppklaring av årsaken til smittsom febersykdom hos hester vinteren 2014/2015

March 16th, 2015

Det har vært mye snakk om infeksjonssykdommen som har spredd seg i Norge siden høsten 2014, både herpesvirus og influensa virus har blitt nevnt som mulig årsak.

Vi har fått tallrike henvendelser fra bekymrede hesteeiere med hester som er nedstemt, har feber og dårlig appetitt. Flere hester med alvorligere symptomer er blitt behandlet hos oss siden høsten 2014.

Flere prøver fra syke hester tyder på at symptomene er forårsaket av Equint Enteriskt Coronavirus. Ingen hester har testet positivt på verken influensa eller herpes.

Hyppige symptomer på Coronavirus infeksjon:

  •  Feber
  • Nedstemthet
  • Manglende appetitt
  • Forandring i avføringskonsistens
  • Milde kolikksymptomer
  • Lett ustøhet

Etter 1-4 dager er de fleste hestene symptomfrie mens noen hester blir sykere. Med riktig behandling er dødeligheten lav.

Viruset blir skilt ut med avføring og tatt opp gjennom munnen til hesten. Viruset påvirker hovedsakelig tynntarmen til hesten.  20-57% av hestene som kommer i kontakt med smitte blir syke. Det finnes foreløpig ingen vaksine mot Coronavirus for hest.

Diagnose/Behandling og forebygging:

Vår anbefaling er at ved mistanke om sykdom, ta kontakt med veterinær. Hesten bør behandles for symptomene den viser og det bør sendes avføringsprøver av syke hester til analyse for Coronavirus.

Hva gjør vi om det foreligger mistanke om utbrudd på stallen:

  • Hesten eller hestene som viser symptomer bør håndteres til slutt eller kun av bestemte personer (møkking, pussing osv. )
  • Hygienetiltak: Håndvask og skift av klær etter kontakt med syke hester
  • Daglig temperaturkontroll av alle hester på stallen. Hver hest bør ha eget termometer
  • Staller der det blir påvist Coronavirus bør redusere reising til et minimum de neste 21 dagene

“Kissing spines” – hva det er, diagnostikk og behandling

February 25th, 2015

Hva er «kissing spines»?

 

«Kissing spines» er et uttrykk mange ryttere har hørt om, men hva er det egentlig? For å forklare uttrykket trengs en nærmere forklaring av hvordan hestens rygg er bygget opp. Ryggen består av flere ryggvirvler som ligger inntil hverandre og danner en søyle. Mellom ryggvirvlene finnes det skiver som fungerer som små, støtdempende puter. Disse kalles naturlig nok for mellomvirvelskiver. Hver ryggvirvel har flere ryggtapper som stikker ut i ulike retninger. En av disse tappene er torntappen. Torntappen står vinkelrett på ryggvirvlene, nesten som et stakittgjerde. Det er disse du kan kjenne dersom du tar på toppen av hestens midtlinje. Dersom disse torntappene blir liggende for tett, kan de komme i kontakt med hverandre. Det kan skape problemer for hesten, men det er viktig å vite at mange hester kan ha «kissing spines» uten at de har noe særlig plager med det. Det som kan skje når to torntapper kommer i kontakt med hverandre, er at bevegelsen mellom de to beinbitene fører til irritasjon og betennelse. Resultatet kan bli forkalkninger i kontaktområdet. Irritasjon, betennelse og forkalkninger kan føre til smerte. «Kissing spines» oppstår oftest i brystregionen av ryggsøylen, altså under salleiet, men de kan også forekomme andre steder i ryggen.

Bildet viser torntappene på ryggsøylen til en hest.

Symptomer på at hesten din har «kissing spines» kan være nedsatt prestasjon, eksempelvis at spranghester hopper dårligere og at dressurhesten ikke lenger vil gå i bæring. Andre symptomer er at hesten halter, den misliker å bli salt på, den er øm i ryggen, den har lite bakbeinsaktivitet, den bukker når du rir eller at den rett og slett blir gretten.

 

For å stille diagnosen utfører veterinæren en undersøkelse for å vurdere hvorvidt hesten har vondt i ryggen eller om den eventuelt har et annet problem. Det kan legges lokalbedøvelse i området man mistenker er smertefullt og deretter vurderes responsen. Om lokalbedøvelsen eliminerer eller reduserer smerten, er det en indikasjon på at hesten har plager i området som ble bedøvet. Røntgen er et viktig hjelpemiddel i diagnostikken. Ved å ta røntgen av hestens rygg kan veterinæren vurdere avstanden mellom torntappene og om det er tegn på betennelse og forkalkninger i knoklene. Noen hester kan ha disse røntgenforandringene uten at de viser symptomer på ryggproblemer.

 

Et annet alternativ for å vurdere om hesten har et ryggproblem, er scintigrafi. Scintigrafi er et diagnostisk hjelpemiddel hvor hesten får sprøytet inn små mengder radioaktivt stoff i kroppen. Dette stoffet vil samle seg opp i knokler hvor det er mye aktivitet i beinvevet, eksempelvis ved en betennelse. Opptaket av radioaktivt stoff i knokler vil man kunne se ved hjelp av et spesialbygget kamera. Tilførselen av radioaktivt stoff medfører ikke plager for hesten, men det krever at den holdes isolert frem til stoffet er ute av kroppen igjen. Det gjøres av strålemessige hensyn. Isoleringen varer cirka et døgn. Scintigrafi er med andre ord noe som utføres på større klinikker med passende fasiliteter. Fordelen med å bruke scintigrafi er at en kan påvise forandringer i skjelettet før en klarer å oppdage det med røntgen. Ulempen er at scintigrafi krever at hesten må inn på egnede fasiliteter og trenger å stå i isolat en kort tid etter undersøkelsen.

 

For de hestene som trenger behandling for kissing spines, finnes det flere alternativer. Et alternativ er å sprøyte inn betennelsesdempende legemidler hvor hesten har vondt. Dette er en forholdsvis lettvint behandling og ofte noe veterinæren gjør som en førstelinjebehandling ved påvist eller mistenkt ryggsmerte. Ulempen er at effekten er kortvarig og mange hester vil få ryggsmerter igjen så snart den betennelsedempende virkningen forsvinner. Et annet alternativ er kirurgi. Kirurgen kan benytte flere metoder, avhengig av hestens behov. En metode går ut på å kutte båndene som holder torntappene sammen. På den måten kan ryggsmerten reduseres. Operasjonen utføres på stående hest, det vil si at man slipper å legge hesten i narkose. Det å legge en frisk hest i narkose er stort sett ukomplisert, men narkosen er en belastning for hesten og det vil alltid være en liten risiko for skade, eksempelvis under oppvåkning. Hesten får beroligende legemidler for å stå rolig under operasjonen og det legges lokalbedøvelse i ryggen slik at den ikke kjenner smerte. Fordelen med denne metoden er at man unngår narkose og tiden det tar før hesten kan settes i arbeid igjen blir kortere. En studie (Richard P.C Coomer et al.) viser at hester som får korrigert «kissing spines» ved hjelp av kirurgi sjeldnere får tilbakefall enn hester som kun behandles med betennelsesdempende legemidler.

 

Mistenker du at hesten din har et ryggproblem, ta kontakt med din veterinær. Symptomene på ryggproblemer varierer fra hest til hest og det finnes flere behandlingsalternativer. Veterinæren din kan hjelpe deg med å finne den beste løsningen til din hest.


Aksefeil hos føll

August 26th, 2013

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Noen føll blir født med, eller utvikler det vi i veterinærmedisinen kaller aksefeil. Det vil si at hestens bein er vinklet noe innover eller utover i forhold til en vertikal linje som går fra hestens albueledd og ned til bakken. Ofte er vinklingen sentrert rundt et ledd, og de vanligste aksefeilene er at beinet er vinklet utover ved framkneet eller hasen, eller vinklet innover ved kodeleddet. Man ser også føll som er vinklet utover ved framkneet, og samtidig innover ved framkodeleddet. Ofte kan man samtidig også se at beinet, inkludert hoven er rotert innover eller utover.

Aksefeil kan være medfødt eller ervervet. Medfødte aksefeil kan komme som følge av føllets leie i livmoren, placentitt, sykdommer hos hoppa, medfødte hormonforstyrrelser, tvillingdrektighet og for tidlig fødsel. Beinstilling regnes også for å være en egenskap med høy arvbarhet, slik at dersom hoppa eller hingsten har dårlig beinstilling, vil det være en relativt stor sjanse for at føllet får det samme.

Føllet kan utvikle aksefeil etter fødsel ved at det får en ujevn vekst i de lange rørknoklene slik at de for eksempel blir lengre på innsiden av beinet enn utsiden. Faktorer som påvirker denne veksten er blant annet overfôring og ubalansert ernæring, som for eksempel for mye sink eller for lite kobber. Skader i vekstsonen på knoklene kan forekomme ved overdreven mosjon, ved direkte traume, og som følge av betennelse eller infeksjon.

De fleste føll er født med en mild grad av utovervinklete frambein, og dette ansees for å være normalt. I tillegg vil hele beinet være rotert utover fra albuen. Ettersom føllet vokser til, får bredere brystkasse, og får styrket muskulatur og leddbånd, vil beina rette seg ut. Denne utviklingen holder gjerne på til føllet er ett år gammelt.

Det er viktig at føllet undersøkes av veterinær i løpet av de to første leveukene for å plukke opp feil i beinstilling, og kunne følge med på at disse retter seg som forventet. Spesielt viktig er det å følge opp for tidlig fødte føll. Føll med for stor grad av vinkling bør undersøkes med røntgenbilder. Her kan man finne ut hvor skjevheten sitter, og i noen tilfeller finne årsaken til aksefeilen. All korrigering av beinstilling, enten det skjer av seg selv, ved konservativ behandling, eller ved kirurgi, må skje før knokkelen hvor skjevheten sitter, er ferdig utvokst. Dette varierer avhengig av hvilken knokkel det er snakk om. Generelt sett bør en skjevhet rundt kodeleddet være ferdig behandlet før føllet er 4 måneder når pipeknokkelen er ferdig utvokst. Det vil si at man må i gangsette behandling så tidlig som mulig. Ved skjevheter rundt framknær har man noe bedre tid. Her er det to perioder med rask vekst; ved 4 måneders alder og ved 8-10 måneders alder. Det er i disse periodene eventuelle kirurgiske korrigeringer bør finne sted. Man bør ikke behandle føll kirurgisk med en mild til moderat (5-7 grader) utovervinklet beinstilling rundt framknær, før føllet er nærmere ett år gammelt. Dette er fordi en for tidlig behandling kan føre til at føllet utvikler en innovervinklet beinstilling i stedet. Konservativ behandling kan og bør imidlertid iverksettes med en gang det er diagnostisert aksefeil.

Av konservativ behandling finnes bokshvile, immobilisering (for eksempel gipsing eller spjelking), beskjæring av høver og lime-på sko. Av kirurgisk behandling har man veksthemmende behandling og vekststimulerende behandling. Det er også med hell forsøkt sjokkbølgebehandling av vekstsonen. Behandlingsvalg avhenger av grad av aksefeil og hvordan beinet utvikles over tid.

Stort sett har føll med aksefeil god prognose dersom behandling blir iverksatt i tide, og føllet ikke har noen store medfødte forandringer på knoklene i framknær eller haseledd.


Hormonelle Lidelser

March 6th, 2013

Hormonelle lidelser, som ikke er forårsaket av kjønnshormoner, har lenge vært et område med lite fokus innen hestemedisin. Men ettersom man på verdensbasis har fått større kunnskap om hestens metabolisme, og sykdommer knyttet til dette, er man nå på et stadium hvor man har mulighet til både å diagnostisere og behandle disse sykdommene.

Det er i all hovedsak to hormonelle lidelser som dominerer og rammer hester og ponnier i noe ulik aldersgruppe. Dette er Equint Metabolsk Syndrom (EMS), og ”Pituitary Pars Intermedia Dysfunction”, også kalt Cushing’s.

 

Equint Metabolsk Syndrom, EMS

Hos hest blir EMS brukt til å definere et syndrom som er karakterisert av overvekt, insulinresistens og forfangenhet. Lidelsen rammer som regel hester mellom 5 og 15 år. Alle hesteraser kan rammes, men det sees oftest hos hardføre ponni- og hesteraser som normalt trenger lite mat, for eksempel Welsh ponnier, Islandshester, Shetlandsponnier og Fjordinger. Arabere er også en rase som er disponert for å få EMS.

Av kliniske symptomer er overvekt det som sees oftest. Hestene legger ofte på seg til tross for lite mat, og de har høy risiko for å bli forfangne på beite. Hestene som er overvektige kan enten ha fett fordelt jevnt på kroppen, eller klassiske fettansamlinger på toppen av nakken, like bak skulderen og rundt halerota. Det er imidlertid viktig å huske på at ikke alle hestene med EMS er feite.

Hestene blir ofte overvektige som et resultat av for lite mosjon og for mye mat i forhold til deres behov. EMS kan derfor sies å være en livsstilsykdom med insulinresistens som et hovedmoment. Insulin er et hormon som blant annet bidrar til å senke blodsukkeret etter et måltid. Ved insulinresistens har ikke insulinen like god effekt, og det kompenseres i mange tilfeller med at kroppen produserer mer insulin. Man vil derfor hos mange hester med EMS, kunne se et forøket insulinnivå i blodet.

For å stille diagnosen EMS hos hest er man nødt til å ta blodprøver. Det er flere tester man kan utføre, men gullstandarden er en dynamisk test der man måler blodsukkeret og insulinnivået flere ganger i løpet av en 3 timers periode etter å ha gitt glukose og insulin direkte i blodet. Man kan også kun måle glukose og insulinnivået én gang, og positiv prøve gir en indikasjon på at hesten har EMS. Man kan derimot ikke utelukke diagnosen dersom insulinnivået er innenfor normalen.

 

Cushing’s

Cushing’s er en sykdom som primært starter i hjernen hos hest, hvor man pga av en redusert produksjon av hormonet Dopamin, får en sekundær overproduksjon av andre hormoner, blant annet ACTH som igjen fører til et økt nivå av kortisol i blodet.

Cushing’s er en vanlig sykdom hos eldre hester, og så mange som 15-20 % av alle hester over 15 år rammes av lidelsen.

Hos hester med Cushing’s tar det ofte lang tid å miste vinterpelsen, og i sjeldne tilfeller vil pelsen også være krøllete. Hestene mister ofte mye av ryggmuskulaturen, og har gjerne kulemage. Man kan i noen tilfeller også se at hestene har fettavleiringer over øynene. Eiere kan ofte merke at hesten tisser og drikker mer enn normalt, og den kan også være nedstemt. Hester med Cushing’s får lettere infeksjoner enn andre hester, og de er også disponert for å få forfangenhet. Dette settes i forbindelse med det forøkete kortisolnivået i blodet og insulinresistens.

Det er flere måter å diagnostisere Cushing’s på hos hest. Den mest sensitive metoden er å måle ACTH-nivået i blodet til hesten. Dersom hesten har Cushing’s, vil denne verdien være forhøyet. Man kan også gjøre en suppresjonstest der man måler cortisolnivået i blodet før man gir dexametason intravenøst, og dagen etter administrering av dexametason. En hest med Cushing’s(PPID) vil ha en minimal suppresjon av cortisolnivået.

Cushing’s behandles etter alvorlighetsgraden på symptomene. Det går ikke an å kurere Cushing’s, men det finnes medisiner som kan fjerne/redusere de kliniske symptomene, og muligens bremse opp utviklingen av lidelsen.

 Bildet under viser en Cushing’s hest med lengre pels enn normalt, samt den klassiske kulemagen.

 


Halt som følge av muskelskade?

January 29th, 2013

Muskelskade hos hest kan komme som følge av en direkte skade på muskelen som følge av infeksjon, giftstoffer, redusert blodtilførsel over lengre tid, eller direkte traume til muskulaturen. Det finnes også enkelte sykdommer som fører til muskelskade, deriblant immunmedierte- og arvelige sykdommer(for eksempel krysslammelse). Hos føll kan man også se muskelsykdom som følge av feil fôring. Hester kan også få smerter i muskulaturen pga feil belastning som følge av underliggende skjelettproblemer. Det er derfor viktig at hesten blir grundig undersøkt for å utelukke andre årsaker til smerte, før man vurderer muskelsykdom/muskelskade.

En kjent muskelsykdom hos hest er Krysslammelse. Ulike muskelgrupper kan rammes, og sykdommen utløses som regel ved trening. Man har også sett økt forekomst hos nervøse hopper sammenliknet med andre hester. En skiller mellom sporadisk og tilbakevendende (vanligvis arvelig) krysslammelse. Det er ofte vanskelig å påvise årsaken til sporadisk krysslammelse, men det har blitt satt i sammenheng med overtrening, strekk, trening under virusinfeksjon, og mangel på vitaminer eller mineraler.

I dag kjenner man til to arvelige sykdommer som gir tilbakevendende krysslammelse hos hest. Den ene kalles Polysaccharide storage myopathy (PSSM) og går ut på at det lagres unormalt store mengder karbohydrater i muskelcellene. PSSM sees oftest hos quarterhester og tunge arbeidshester, men finnes også hos andre raser. Den andre varianten kalles Recurrent exertional rhabdomyolyse (RER), og det er her snakk om en svikt i kalsiumreguleringen inni muskelcellen. RER sees hovedsakelig hos fullblodshester og varmblodstravere.

Klassiske symptomer på krysslammelse er smerte ved trykking og klemming på muskulaturen i bakparten, muskelskjelvninger og stivhet. I en del tilfeller kan man se sterk svetting, rask pustefrekvens, og forøket hjerterytme. Dette gjør at krysslammelse i noen tilfeller kan forveksles med kolikksmerter. I milde tilfeller kan lett nedsatt prestasjon, eller en mindre endring i hestens bevegelsesmønster, være alt en ser. I mer alvorlige tilfeller kan lekkasje av et stoff kalt myoglobin, fra skadete muskelceller, føre til en misfarging av urinen, og det kan være fare for nyreskade.

For å diagnostisere en muskelskade, uavhengig av årsak, kan man ta en blodprøve og se om verdiene til ulike muskelenzymer har blitt forhøyet. Det kan også utføres belastningstester hvor man trener hesten, og tar en blodprøve før og etter belastning. For å stille diagnosen PSSM, er det i dag mulig å ta en gentest. For å diagnostisere andre årsaker til muskelskade kan man ta ut en vevsprøve fra muskulaturen.

Har hesten først fått krysslammelse, er den viktigste behandlingen støttebehandling i form av væsketerapi for å opprettholde nyrefunksjon. Det er derfor viktig å forebygge sykdommen hos utsatte hester. Dietter med lite løselige karbohydrater og mye fett har vist seg å redusere alvorlighetsgraden av PSSM og RER. Det er også viktig at treningsprogrammet består av daglig trening, der forandringer introduseres gradvis, sammen med daglig tilgang på luftegård.


Sykdommer forårsaket av flåttbitt

September 12th, 2012

Først litt info om flått: Det finnes ni arter flått i Norge. Det er skogflåtten som oftest som overfører sykdommer til hest. Skogflått finnes langs hele kysten sør for polarsirkelen, men med store lokale populasjonsvariasjoner. Den trives best i områder med blandingsskog og krattskog. Flåtten har tre utviklingsstadier: larve, nymfe og voksen. Det er mest nymfestadiet man finner på hester og mennesker.

Den mest kjente sykdommen som smitter gjennom flåttbitt er borreliose. Borreliose blir forårsaket av en bakterie som heter Borrelia burgdorferi. Flåttarter som overfører bakterien er skogflått og fuglefjellflått. Larven til flåtten suger blod av gnagere og fugler. Disse virker som vert for bakterien, det vil si at de har bakterien i seg, men ikke selv blir syke av denne. Ikke alle flått er bærere av bakterien.

Symptomene på borreliose hos hest er sporadisk halthet, kronisk vekttap, lav feber, forfangenhet, hevelse i ledd, muskelømhet, nevrologiske forstyrrelser og aborter. Symptomene på er velig uspesifikke og varierer fra hest til hest.

Det er svært vanskelig å stille en sikker diagnose på borreliose. Mange hester har vært i kontakt med denne bakterien uten å utvikle sykdommen. I Sverige har 16,8 % av hestebestanden antistoffer mot borreliose, bare en liten andel av disse hestene utvikler sykdommen. Antistoffene kan man påvise gjennom en blodprøve. Hesten blir ikke immun mot borreliose selv om den har hatt sykdommen tidligere.

Sykdommen har uspesifikke og varierende symptomer og mange hester har antistoffer i blodet uten å vise tegn på sykdom.  Behandlingen med antibiotika er langvarig og relativt kostbar, kan ha bivirkninger og kan også føre til bakteriell resistens mot denne typen antibiotika. Hvis man skal behandle, skal det bare gjøres når man har utelukket andre sykdommer med samme symptomer. I enkelte tilfeller kan man være så heldig at man kan påvise bakterien i en prøve av leddvæske, blod eller væske fra ryggmargskanalen.  Da er diagnosen sikker.

Det finnes ingen vaksinasjon mot borreliose for hester, men det blir for tiden forsket på en effektiv vaksine.

Anaplasmose eller equin granulosyttær ehrlichiose blir forårsaket av bakterien Anaplasma phagocytophilum. Hesten kan ha symptomer som feber, redusert appetitt, apati, små eller store blødninger på slimhinnene, hevelse under buken og ustøhet.

Diagnosen kan stilles gjennom en blodprøve der man i noen tilfeller kan se anaplasmer inne i visse celler. Dette er et bevis på sykdommen. Som ved borreliose er det mange friske hester om har antistoffer mot anaplasmer. Derfor er ikke en positiv antistofftest et bevis for at hesten har sykdommen. De fleste hester blir friske av seg selv. Noen hester trenger behandling med en virksom type antibiotika for å bli friske.

Det finnes andre sykdommer som smitter gjennom flåttbitt, for eksempel piroplasmose / theileriose. Denne sykdommen er forårsaket av Theileria equi  eller Babesia caballi. Den forekommer i varmere strøk som Syd-Europa, Midtøsten, Afrika og Mellom/Sør-Amerika.

Man kan forebygge smitte gjennom daglig stell av hesten og i tillegg ved å bruke preparater som beskytter mot flått. Ved bruk av slike preparater bør man være obs på eventuelle dopingfrister. Man kan forebygge borreliose ved å fjerne flått på hesten. Det tar nemlig vanligvis mer en 24 timer før flåtten overfører smitten til hesten.  Dessuten skal man unngå å la hauger med grener eller annet avfall ligge på beiter. Her kan flåtten søke tilflukt og formere seg, og små gangere kan oppholde seg i haugene og dermed gi flåtten et reservoar for borrelia smitte.


Sandkolikk

April 24th, 2012

 

Sandkolikk er en kolikkform som forekommer når hester har tilgang til paddocker, ridebaner eller andre områder med sandunderlag. I de siste årene har sandkolikk blitt stadig hyppigere i Norge. Dette henger antagelig sammen med at det blir benyttet mer sand som underlag i paddocker for at disse skal kunne brukes hele året. Opptaket av sand skjer gjennom fôring på bakken eller at hesten spiser sand selv, spesielt føll spiser gjerne sand hvis de får muligheten til dette.

Sanden blir transportert gjennom hestens mage og tynntarm og kan bli hengende i kolon, som er en del av tykktarmen.  Akkurat hvor i kolon sanden blir hengende, er avhengig av mengden og finhetsgraden på sanden. Noen hester greier å skille ut sanden selv, andre ikke. Hvis sanden ikke blir skilt ut, kommer det til en opphopning av sand i tykktarmen. Dette kan gi forskjellige symptomer.

Sanden kan irritere tarmoverflaten slik at det oppstår diaré. Eller den kan tilstoppe tarmen mer eller mindre fullstendig. Da kan ikke væske og gass passere det området i tarmen.  Tyngden av sanden og/eller trykket fra gass og væske som ligger foran denne blokkeringen, fører til kolikksmerter.

Symptomer ved sandkolikk er ikke forskjellige fra andre kolikker, men hos noen hester kan man finne sand i avføringen. Veterinæren kan av og til høre lyder sanden lager når han lytter på hestens tarm.

Hvis hesten lider av sandkolikk behandler veterinæren med et smertestillende medikament, med væske og avførende midler over en sonde til magesekken og ofte væske intravenøst i tillegg. Han kan også forsøke å gi psyllium over sonden. Psyllium blir også kalt loppefrøskall eller ispagulafrøskall. Dette er frøskallene til en plante som heter Plantago ovata. Psyllium skal stimulere motorikken i tarmen og klumpe sammen sanden slik at den blir transportert videre og ut av hesten.

Noen hester utvikler en svært alvorlig sandkolikk. Da er det fare for at det kan gå hull på tarmen. Årsakene til dette er både sandens vekt og at sanden irriterer tarmen og fører til betennelse. Da er det nødvendig å operere hesten.

Når en hest blir operert for sandkolikk forsøker kirurgen å åpne tarmen og å spyle ut sanden. I noen tilfeller er tarmen for full med sand, da er det ikke mulig å løfte denne ut av bukhulen slik at man kan åpne og spyle den. I slike tilfeller kan kirurgen forsøke å løse opp forstoppelsen med å spyle væske direkte inn i forstoppelsen og massere tarmen.

Hva man må gjøre hvis en av hestene på stallen har utviklet sandkolikk, er avhengig av om alle hestene går på samme underlag og av hvilke fôringsrutiner man har hatt. Hvis man vet at de andre hestene også har spist mye sand, kan man forsøke å forebygge en sandkolikk gjennom å fôre med et produkt som inneholder psyllium. Mange fôrprodusenter tilbyr produkter som inneholder dette.

Det viktigste er å hindre at hestene kan ta til seg sand. Til daglig skal man helst ikke fôre hestene på bakken i sandpaddocker.  Man kan bruke store bøtter eller høynett for å unngå at man får sand i fôret.

Hester som spiser jord og sand bør ikke gå i sandpaddock eller løse på ridebanen.


Behandling av leddbetennelser hos hest

April 24th, 2012

Hovedmålene ved behandling av leddbetennelser er å redusere smerte og symptomer, stoppe nedbrytningen av leddets strukturer og å fremme oppbygningen av leddbrusken. Det finnes mange forskjellige medikamenter som veterinæren kan bruke til behandling av leddbetennelser, også kalt osteoarthritis på “fagspråket” latin.

Jeg har laget en kort oversikt over de vanligste mulighetene til å behandle et betent ledd. En korrekt diagnose er viktig, avhengig av denne bruker mange veterinærer en kombinasjon av flere preparater. Dessuten kan en korrekt diagnose forhindre unødvendige behandlinger av et ledd.

Tradisjonell smertestillende og betennelsesdempende terapi ved akutt leddbetennelse
Ved halthet, leddfylling og varme i området rundt leddet kan man bruke smertestillende og betennelsesdempende preparater som Metacam eller Fenylbutazon. Preparater som Surpass kan brukes direkte på huden rundt det betente leddet.

 

Kroniske Leddbetennelser:

Kortison:
Det finnes forskjellige typer kortison. Disse skiller seg fra hverandre gjennom kjemisk struktur og virkningstid. Vanlige kortison preparater til leddbehandling er Celestone, Depomedrol og Kenakort.
Kortison gir smertelindring, påvirker leddbrusken og fører til økt hyaluronsyre-produksjon. Kortisonpreparater er de mest virksomme betennelsesdempende medikamentene på markedet. Kortison blir sprøytet direkte inn i leddet, ofte i kombinasjon med hanekam (se nedenfor).
Kortison hemmer den onde sirkelen, der betennelse fører til skade på leddbrusken, som igjen fører til en betennelsesreaksjon i leddet. Denne betennelsesreaksjonen svekker leddbrusken ytterligere.
Det finnes negative sider ved bruk av kortison: Kortison hemmer leddebruskens evne til å tilpasse seg trening, derfor er høy belastning ved kortisonterapi skadelig for leddbrusken. Hvis det blir brukt store mengder kortison i et eller flere ledd kan hesten utvikle forfangenhet og/eller krysslammelse.

Hanekam også kalt Hyaluronsyre:
Dette er et stoff som finnes naturlig i leddvæsken og i leddbrusken. Hanekam smører leddet, øker syntesen av leddvæske, beskytter leddbrusken, virker lett betennelsesdempende og reduserer halthet. Hanekam kan brukes direkte i leddet eller også i blodet til hesten. Det er omstridt om hanekam i blodet har noen effekt på en leddbetennelse, vi har god erfaring med å gi hanekam direkte i blodet ved akutte leddbetennelser.

Autogent kondisjonert Serum / IRAP (Interleukin-1 Receptor Antagonist Protein)
Dette er et alternativ til den tradisjonelle behandlingen med kortison og hanekam. Prinsippet her er at man tapper blod fra hesten som skal behandles. Blodet til hesten inneholder et protein som kan hemme betennelser ved å interagere med et protein som forårsaker betennelse og skader leddbrusken. Blodet blir bearbeidet på en spesiell måte slik at mengden av blodets betennelsesdempende protein stiger. Etter at de røde blodcellene er fjernet, kan man bruke IRAP direkte i leddet. Når man produserer IRAP får man som regel nok til flere doser per bloduttak. Dosene kan fryses ned og benyttes ved behov. Vår erfaring er at IRAP virker best i ledd med små til ingen røntgenfunn og i ledd der kortison og hanekam bare fører til en forbigående symptomfrihet.

Negative sider ved bruk av IRAP er at ikke alle veterinærer har utstyret for å produsere IRAP og en behandling er relativt kostbar sammenlignet med den tradisjonelle behandlingen med kortison og hanekam.

PSGAG / Polysulfaterte Glykosaminoglykane:
Et eksempel på produkter med PSGAG er Adequan. PSGAG skal beskytte leddbrusken og øke hastigheten på oppbygningen av skadet brusk. For å oppnå en bevist positiv effekt bør medikamenter som inneholder PSGAG sprøytes direkte i leddet. Effekten av PSGAG er omdiskutert.

Hvilke preparater veterinæren velger er avhengig av hvilket ledd som forårsaker haltheten, hvordan hesten blir brukt og hvordan den skal brukes fremover, hestens alder, dopingregler, behandlingskostnadene og hvordan hesten har respondert/reagert på tidligere behandlinger. Det aller viktigste for å oppnå et godt behandlingsresultat er en mest mulig eksakt diagnose.


“Astma” /recurrent airway obstruction/RAO

January 30th, 2012

”Astma” eller reccurent airway obstruction/RAO (tidligere kalt COPD) er en ganske vanlig tilstand hos hest i Norge. Den oppstår oftest hos voksne hester (10-15 år), men sees også hos yngre og eldre individer. Tilstanden oppstår fordi lungene kan reagere allergisk mot små partikler i luften (vanligvis støv og soppsporer). Reaksjonen fører til en inflammasjonstilstand i lungene, slik at luftveiene i lungene blir ”trangere” enn normalt. Dette skjer som følge av blant annet konstriksjon av bronkioler, slimproduksjon og infiltrasjon av celler. Hesten får dermed nedsatt prestasjon på grunn av dårligere oksygenopptak og kan i tillegg få kliniske symptomer som økt respirasjonsfrekvens i hvile, økt bruk av bukpressen i siste del i utpust, ”ulyder’” ved auskultasjon av lunger og luftrør, mild hoste i forbindelse med fôring og/eller under bruk og økt slimproduksjon. Ved kroniske tilfeller kan hesten utvikle en såkalt respirasjonsfure på grunn av økt bruk av bukmuskulatur ved utpust over lengre tid. Av og til ser vi også at hester kan få akutt pustebesvær i forbindelse med astma.

Symptomene kan i mange tilfeller være så typiske at en generell klinisk undersøkelse er nok for å stille diagnosen. En ser da i hovedsak etter symptomene beskrevet over, og prøver å utelukke andre tilstander som kan gi lignende symptomer. Dersom det er tvil om diagnosen kan det være aktuelt å endoskopere de øvre luftveiene, ta ut en blodprøve eller gjøre andre undersøkelser. En astmahest vil også ofte være mer utsatt for virus- og bakterieinfeksjoner i luftveiene, fordi naturlige forsvarsmekanismer kan være nedsatte. I de tilfellene der symptomene er milde som for eksempel ved nedsatt prestasjon, kan man ta en skylleprøve fra lungene (BAL-prøve). Da deponeres oppvarmet fysiologisk saltvann helt ut i luftblærene/alveolene i lungene via et langt endoskop eller en såkalt BAL-slange. Deretter gjøres en cytologisk undersøkelse av væsken, slik at en får en prosentvis fordeling av celletypene i væsken. Denne fordelingen vil gi en indikasjon på hva som foregår nede i lungene, og ved astma vil en type av de hvite blodlegemene være overrepresentert (nøytrofile granulocytter).

Den medisinske behandlingen består som regel av et bronkodilaterende medikament, et kortison medikament for å dempe inflammasjonen og eventuelt et slimløsende medikament. Alle disse preparatene er det karenstider på, slik at en hest kan få lengre opphold fra konkurranser hvis den må stå på medisiner i perioder. I milde til moderate tilfeller medisineres hesten ofte via maske/inhalator som er tilpasset hestens mule/nesebor i den ene enden og en inhalator for menneske i andre enden. På denne måten kommer mesteparten av medisinen direkte i det området hvor den skal virke og de systemiske bivirkningene blir mindre. Bronkodilaterende medisin gis først, slik at bronkiolene åpner seg før kortisonpreparatet gis. Ved akutte tilfeller starter behandlingen ofte med systemisk behandling for og deretter gå over til inhalasjonspreparat når tilstanden er mer stabil. Ikke alle hester tolererer selve administreringen av inhalasjonsmedisin, og noen må derfor gå på medisiner som gis via munnen i stedet.

Forebygging er vel så viktig som medisineringen. Resultatene av miljøtiltak alene tar ofte 3-4 uker, derfor er det viktig å sette i gang med tiltakene med en gang hesten er blitt diagnostisert. Selv om astma er en sykdom man må ”leve med” er målet at hesten skal kunne klare seg på et minimum av medisiner og helst i lengre perioder helt uten medisinering. Hester med astma bør være utendørs så mye som mulig, dette fordi konsentrasjonen av de partiklene som forårsaker den allergiske reaksjonen har en svært lav konsentrasjon utendørs forhold til innendørs. Forebyggingen består derfor i å utsette hesten for minst mulig av disse partiklene. Dette gjelder også ved transport, da luftrommet her er enda mindre.

Pass derfor på følgende:
– Ha god ventilasjon i stall, boks og under transport.
– Å måke, koste og fôre mens hesten er utendørs.
– Bruke strø og fôr av god kvalitet og som støver minst mulig. Du kan dempe støvet ved å vanne/fukte grovfôr og kraftfôr og vanne golvet før kosting.
– Å fôre astmahestene fra bakken, slik at det er vanskeligere å puste inn partiklene.
– Å børste hesten ute om den er full av søle/støv, eventuelt vaske den i stedet for å unngå å få med støvet inn i stallen.
– Ikke la en astmahest ha boks i nærheten av fôringsrom eller flisrom.
– Unngå støvete ridebaner/treningsløyper.
– Ikke fôre hesten under transport.

Hesten bør ikke ris/kjøres før den i hvile har normal respirasjonsfrekvens og puster uten ekstra anstrengelse.


FØLLING

April 5th, 2011

I god tid før følling bør du forberede deg på selve føllingen. Finne ut hvor hoppen skal følle, hvordan hun skal overvåkes, vite hvordan en normal fødsel foreløper, samt tegn på om fødselen er unormal slik at du vet når du må tilkalle hjelp fra veterinær/ eventuelt annen kyndig person og vite hvem du skal kontakte (ofte liten tid å gå på).

Hvor skal hoppen følle

Har man ikke mulighet til å følge opp hoppen når det nærmer seg fødsel eller ikke har egnede forhold, bør hoppen flyttes til det stedet hun skal følle minst 1 måned før følling slik at hun får produsert antistoffer mot patogener (bakterier, virus og lignende) i det nye miljøet som hun da overfører til føllet via råmelken. Følling kan foregå både ute og inne, men hoppen bør uansett overvåkes.  Velger en å la hoppen følle ute, må man tenke på temperatur og værforhold. Underlaget bør bestå av gress da dette er mye renere enn jord/grus. Hvis hoppen skal følle ute, så er ofte området større og overvåke, samt at lyset er dårligere.  Hindringer som gjerder, bekker kan få fatale konsekvenser for føllet, da hoppen ofte vil legge seg i nærheten av ”naturlig avsperring” mot andre farer. Ved behov for fødselshjelp er det ofte også lengre vei til vask, lys og lignende

De fleste har hoppene inne om natten i perioden før følling. Hoppa bør ha en føllingsboks, minimum 4×4 meter. Denne strøs med et tykt lag flis, samt dekkes av et lag med støvfri halm når fødselen nærmer seg.  Noen oppdrettere prøver å få hoppene til å følle på dagtid ved å ha faste rutiner på at det i løpet av dagen og/eller kvelden er flere timer der hestene står uforstyrret i boksene sine. Det er viktig å begynne med disse rutinene i flere uker før følling slik at hoppen kan føle seg sikker på at hun kan følle ”uforstyrret”.

  Les mer »


Avlshoppa – den siste delen av drektigheten

March 2nd, 2011

I siste del av drektigheten øker ernæringsbehovet til hoppa, da det er i denne delen av drektigheten hvor fosteret vokser mest. Et gjennomsnittlig varmblodsføll som veier omkring 50-55kg ved fødsel, vokser med gjennomsnittlig 365g/dag de tre siste månedene av drektigheten. Hoppa har i denne perioden bruk for 25 % mer energi i forhold til vedlikeholdsbehovet. Men siden proteinbehovet stiger med 40 %, mineralbehovet med 30 % og behovet for kalk og fosfor øker med 60 %, er sammensettingen av fôret vel så viktig som mengden. Det kan derfor være enklest å bruke et komplett fôr som er beregnet på avlshopper, ved siden av et godt grovfôr (husk grovfôranalyse – slik at kvaliteten er god og en kan rette opp i evt skjevheter).

Hoppe med føll

Hoppe med føll (privat foto)

Hoppa bør være i godt hold før fødsel.  Mange hopper taper seg i begynnelsen av laktasjonen, slik at det er greit å ha litt å gå på, samt at det er lettere å få en hoppe i godt hold drektig igjen. Men en må unngå at hoppa blir for fet. Overvektige hopper gir dårligere med melk, både når det gjelder kvalitet og kvantitet. I tillegg har de lettere for å få fødselsproblemer, og kan være vel så vanskelige å få drektige igjen som tynne hopper.

Les mer »


Kirurgisk laser som behandlingsalternativ for lidelser i øvre luftveier

February 16th, 2011

Kirurgiske lidelser i de øvre luftveier på hest er et velkjent fenomen blant hestefolk. De vanligste lidelsene er feilleie av den bløte ganen, strupelokk (epiglottis) entrapment, strupepiper, strupelokkfoldkollaps og stemmebåndkollaps. Det finnes også andre mindre vanlige lidelser som for eksempel strupelokk- eller gane-cyster og polypper. Disse lidelsene, også kalt dynamiske øvre luftveislidelser, fører til nedsatt prestasjon hos hesten og en god porsjon frustrasjon for eier. Ved et dynamisk øvre luftveisproblem oppstår det ofte en unormal lyd (snorking, piping etc) da noe kommer i veien for luftstrømmen ved inn- og/eller utånding. Det er også verdt å merke seg at ca 30 % av hestene ikke lager noen lyd (ved ganedislokasjon).

 

Epiglottis entrapment, foto: RKB

 

Det er utprøvd flere forskjellige inngrep på de forskjellige lidelsene, enten alene eller i kombinasjon (fjerning av halsmuskel, fjerne bit av ganen, teflon-injeksjon under strupelokket, ”tie.forward”, ”tie-back” osv osv). Nye teknikker er stadig under utvikling og det forskes mye på dynamiske øvre luftveis lidelser rundt om i verden. Det er også gjort flere store undersøkelser for å vurdere hvor vellykkede inngrepene er. Resultatene viser at 65-75% er vellykkede. Målet er å øke denne prosenten.

De fleste er godt kjent med tekniske hjelpemiddeler som tungestropp, luftsjekk og en plate/rør under halsen. Dette kan i mange tilfeller være effektivt og det er ikke minst like viktig etter ett operativt inngrep å fortsette med tekniske hjelpemiddeler.

Les mer »


Sene- og ligamentskader hos hest

November 29th, 2010

Mye belastning legges  på hestens sener og ligamenter ved trening. Ulike grener fører til ulik belastning og derfor er enkelte typer skader mer vanlig innen noen bruksområder.  En sene eller ligamentskade er mange eieres store frykt. Helbredelse krever ofte mye tålmodighet og nøye planlagt opptrening. Det er viktig å lese tegnene før man sitter der med en stor skade. For å forstå sene- og ligamentskader er det viktig å kunne anatomien og fysiologien til sener.


Les mer »


Presentasjonsfilm Oslo Horse Show

October 27th, 2010

Denne filmen ble brukt som en presentasjon av teamet på Rikstotoklinikken Bjerke under årets Oslo Horse Show. Vi hadde noen koselige dager på stand og møtte mange hyggelige hestefolk. Det ble mimret med gamle bekjentskap og nye bekjentskap ble stiftet. Mange informasjonsbrosjyrer om forskjellige lidelser ble delt ut, og vi håper disse faller i smak og er til nytte for leseren. Kunnskap og omsorg er nøkkelen til et sunt hestehold.


Hornhinnesår hos hest.

September 13th, 2010

Øyets anatomi og funksjon.

For å forstå hvilke lidelser som kan ramme øyet er det viktig å kjenne til øyets oppbygning.  Hornhinnen er det ytterste laget i øyeeplet og starter bearbeidelsen av lyset som kommer mot øyet. Lyset beveger seg videre gjennom linsen der det brytes og disse lysstrålene blir deretter registrert på netthinnen. Reflekser sendes så via synsnerven til hjernen og hesten danner seg et bilde av omgivelsene. Studer bildet nedenfor for å få en oversikt over øyets oppbygning.


Les mer »